 |
|
 Lars på fisketur 13. august 2007 Foreningen til Lars Liens minne (Lars Liens Minnefond) Liavegen 60 3576 HOL E-post: foreningentil.larsliens.minne@gmail.com Kontonr. 2333 33 53253 |
MinnetaleEtter at Lars døde, har jeg lært å binde kranser. Kransen symboliserer bestandighet, varighet og evighet. Og innimellom blader og blomster, fletter jeg inn kjærlige tanker og takknemligheten vi føler for alt Lars ga, før han reiste videre –Lars var de fleste årene av sitt liv en kvikk og munter gutt, rask på foten og kjapp i replikken. Samtidig hadde han dette dype, grublende vesenet, denne følsomme naturen som gjorde han så vàr for alt han møtte i livet. De første 2 ½ årene av sitt liv tilbrakte Lars på Bårlibakken – allerede da smilte han iherdig til små og store damer – han var en kosegutt hele livet som likte å gi og trengte å få nærhet og varme. Sommeren 1988 flytta vi til Hol og Lars fikk kjenne friheten og gleden ved å utfolde seg i naturen – til fots, på ski, sykkel, akebrett, snøscooter, snowboard eller scateboard. Prosjektene var mange, planene til tider svært vidløftige – Lars var kreativ og full av pågangsmot den gang dagene ennå var lyse og gode. Friidrett var lenge viktig for Lars. Han var et sprinttalent og suste forbi mange i barne- og ungdomsårene. Som familie fikk vi mange fine turer i fbm idretten, og Mona og Jens Olav fikk dele treningsgleden og fellesskapet med han på idrettsplassen her i Hol. Lars var flink til å leve i nuet, han var en dagdrømmer og livsnyter så lenge livet kunne nytes. Han elska musikk og spilte for seg selv og andre hele tiden. Han var rotete og så ikke problemene vi andre prøvde å påpeke når stien inn til senga hans nesten grodde igjen.. Så ble det mye latter og moro ut av hans behov for å ha det ryddig et eneste sted - i oppvaksmaskinen.... Lars var glad i damer, men mente at de kunne bli nokså dyre. Han vekslet mellom å ønske seg kun barnebarn – og hoppe over barna – til at han ville ha riktig mange små og han lovte at jeg skulle få lov å være barnevakt… Vi var 4 damer i den indre kretsen rundt Lars: Katten Nusse som fikk kose på brystkassa under morgenkåpa hans. Storesøster Mona som han så opp til og beundret, erta på, krangla med og søkte råd hos. Han mente bestemt at hun burde bli advokat... Den tredje dama er tante Turid som han yndet å si var "adjunkt med opprykk". Hos henne fikk han utfolde seg som dreng; svinge ljåen, tøffe rundt på transporteren eller håndtere slåmaskina. Sammen plokka de plommor i Hardanger og drømte om alle prosjektene som skulle realiseres på Lien.... Selv var jeg "mamma 1" – på Lier fant han nemlig "mamma 2". Lars har kalt meg mye rart gjennom årene og hvert eneste et av hans snåle påfunn har vært pakket inn i en kjærlig tone som gjorde meg varm om hjertet.
Når vi nå ser tilbake på bilder og minnes barneårene med Larsekar, ser vi et liv fylt av aktivitet, glede, humor, vennskap og sterke familiebånd. Det er godt og viktig for oss å se, for tidlig i tenårene tok livet hans en ny vending, da rus og psykisk sykdom ble en del av hverdagen. Så kjempet vi mange kamper sammen med Lars, for å finne nytt fotfeste og stake ut kursen for voksenlivet. Han greide å bli rusfri, han utfordret angsten og jobbet seg fra skanse til skanse mot et normalt liv. Han tok i mot mye hjelp og støtte, og vi synes virkelig det gikk rette veien for han, men selv opplevde han det annerledes, det vet vi nå..... Han levde lenge for vår skyld, han ville ikke svikte eller skuffe oss, men den 16. august i fjor greide han ikke flere dårlige dager, slik han selv skriver det i avskjedsbrevet sitt. Så mens han nå har fått sin etterlengtede hvile, fletter jeg videre på den store kransen som skal binde fortida og nåtida sammen med den fremtiden vi går inn i, uten Lars. |
 |
|