Minneord

Mona skrev dette i Hallingdølen, august 2007:

Det er uvirkelig at du er borte, vanskelig å fatte hva det innebærer. Jeg vet bare at livet aldri blir det samme igjen.

Jeg var nesten tre år gammel da Lars ble født. Den første dagen var ikke interessen så stor, men den tok seg raskt opp. Jeg ville være med å stelle og mate Lars, samt dele babygrøten hans. Vi har alltid vært gode venner, og søskenkjærligheten har vært sterk hele tiden. Det er godt å tenke tilbake på nå. Lars ringte meg nesten hver dag de to siste årene. Vi har delt sorger og gleder, oppturer og nedturer. Vi har trent sammen, hatt mange fine turer sammen, både til fjells og rundt omkring, vi har alltid hatt det moro sammen og kost oss i hverandres selskap. Lars lærte meg å spille backgammon og vi fisket sammen. I sommer var vi ute med båten hans og jeg fikk den første fisken noen sinne. En søt, liten ørret. Da var Lars fornøyd, og like glad som meg!

Lars var som liten en veldig glad gutt, full av energi og livsglede. Han skapte mye moro og latter der han var. Jeg beundret Lars for hans atletiske evner, han kunne nådd så utrolig langt, både i friidrett og på snowboard. Helt fra han var liten har tungt kroppsarbeid vært det store, det merket vi helt til det siste. Lars var en oppvakt, intelligent og selvstendig gutt, derfor var det desto mer smertefullt å oppleve at han ble svekket på mange områder, som følge av rusmisbruket han utviklet. Leken med rus blant venner ble plutselig noe veldig farlig. Han forandret seg på mange måter, og jeg tenkte mange ganger at jeg savnet Lars… den gode gamle Lars. Men lillebror klarte kampen mot rusen, noe jeg beundrer han sterkt for. Det kreves uendelig mye mot og styrke for å kunne gi opp det eneste man føler gir noe glede her i livet.

For slik var det lenge -rusen var det eneste som ga Lars noen glede, og det var tøft og vanskelig for oss rundt ham. Men etter hvert innså han hva rusen gjorde med han, og at han ble nødt til å kutte den ut hvis han skulle ha sjanse til å få livet på rett kjøl igjen. Han vant altså den kampen, og sakte, men sikkert, ble han mer og mer seg selv igjen. Jeg er utrolig takknemlig for at vi fikk oppleve gode, gamle Lars igjen før det var for seint. For tross i at han var dårlig psykisk og sleit mye, var Lars full av omsorg og kjærlighet for sine nærmeste. Også for flere enn de nærmeste. Det er jo nettopp det alle sier til oss nå; “han var jo så snill og god”. Ja, det var han. Og på de gode dagene var det mye latter, smil og morsomme utsagn. Han ga mye av seg selv hele veien. Lars var så glad i familien sin og viste det stadig på ulike måter. Han ba kjæresten min om å passe godt på meg. Det slo han seg også til ro med at han gjorde. Roger var godkjent!

På tross av gode dager og at det gikk bedre, slik oppfattet i alle fall vi det under oppholdet hans på Lier, var det noe som var så tungt og vanskelig i livet til Lars at det tok livsgnisten fra han. Det er umulig å forstå, men like fullt så ufattelig vondt og trist å tenke på at livet ikke ga noen mening eller noen glede lenger. Et slikt liv fortjente ikke Lars.

Og det er den eneste trøst i denne tunge tiden -at Lars slipper å ha det vondt lenger. Han har fått fred. Men minnene lever heldigvis videre, og gode minner er det uendelig mange av. Jeg vil for alltid huske Lars som en fantastisk god gutt -snill, omsorgsfull, morsom og kjærlig.

Som jeg skreiv i diktet til konfirmasjonsdagen hans: “ingen i verden kan ta ditt sted”.